Var litt passiv ut fra start, men fikk rygg på rett gruppe på vei opp mot 1. post og passerte de fleste i "min" gruppe før vi kom til posten. Ble passert av gruppa igjen da vi kom ut på veien, jeg har åpenbart ikke min styrke på vei... Klarte å holde ryggene, og orienterte selv inn i 2. posten der gruppa delte seg i noen litt høyre, og noen litt venstre. Selv prøvde jeg å dra omtrent rett på, men ser at venstre nok var litt raskere. Ut på stien langs myra var det bare å kaste seg på overlæret. Forsøkte å holde litt kartkontakt, men var nok mer på "ja, nå er vi her" enn "nå skal vi dit" i periode. Det var vel også grunnen til at jeg ble med ned stien mot myra før vi tok mot høyre inn til 3. Hele gjengen fikk en fin liten bue inn i posten. Jeg tror nok det hadde vært raskere å ta inn under stupet nærmere streken.

Opp til 4. ble jeg liggende litt bak i feltet, og ramlet også en gang så lang jeg var i myra. Klarte likevel å innse at vi var på vei opp i feil søkk, og var dermed først på posten. Tapte et par plasser på vei bortover i lia, men passerte disse igjen ned mot bekken og trodde jeg hadde føringen ned til vannene. Innså da jeg kom ned at resten av gruppa hadde valgt å holde seg i skrålia der jeg hadde latt meg friste av traktorveien på andre siden av vannene. Fra å ligge fremst i gruppa var jeg plutselig akkurat sist i gruppa på 5. post. Ergerlig!

Jeg var ganske fristet av høyre veivalget mot 6. post helt over til traktorslepet, og tok ganske rett opp på siten igjen for å ikke misse vei/sti delet, men da jeg så at hele køen hadde gått for venstre var det bare å bite tenna sammen å prøve og tette luka. Klarte å passere et par stykker i lia opp igjen, men mistet rygge på fronten av gruppa.

Strekket fra 6. til 7. hadde jeg fått sett på sammen med minstemann før start, for det hadde de også. Jeg hadde anbefalt å ta traktorslepet først, for så å kutte over til bekken fra den store svingen. Dette fordi jeg var redd for hvordan det så ut under stupet nede i lia, og syntes det så ut som om det ble en del opp igjen inn til posten. Tenkte derfor at jeg fikk gjøre som jeg preket selv om de andre fortsatte ned den store stien. Fikk høre i ettertid at det var helt fint under stupet, og ser jo nå at det var i realiteten nesten flatt inn i posten. På posten så jeg akkurat sistemann i resten av gruppa, men også minste sønnen som også var ferdig med samme strekk. Klarte å lese stien ut til høyre som nedover hele veien, og dro med meg guttungen først ned, og så opp... Nok en blemme, æsj! Derfra var det trivielt.